Hard i nevvan, mjuk i metaforan - En linefiskers bekjennelser

Ronny er en mann som ser ut som han er skåret ut av gammelt kaiknekt-tømmer og etterlatt ute i uvær for å herdes. Han ruver i landskapet som en værbitt fyrstasjon med puls. Med hender store som stekepanner, har han i femti år rodd linefiske med den samme kompromissløse holdningen som José Mourinho hver gang han gjør en pressekonferanse.

Det sies at Ronny gjorde sitt første skyvér før han kunne uttale ordet «skrei». Ingen vet om det stemmer, men ingen tør å motsi det heller.

Det som derimot er dokumentert, er at han har vært sjøsyk siden første stund.

«Det går over straks man kjem førrbi månesodden» har Ronny sagt hver eneste tur siden 1987, før han selv har blitt grønn i ansiktet utenfor moloen og stått krokbøyd over rekka som en angrende viking.

Likevel har han aldri vurdert å gi seg.

For Ronny mener at sjøsyke ikke er en sykdom. Det er et karaktertrekk. Han er kjent som hard, men rettferdig. En mann som kan skjelle deg ut for dårlig knyting på lina, eller stugg spising av pizza, for så å komme på døra di klokka halv elleve samme kveld med fersk lever og spørre om bilen fortsatt fusker.

Men bak den værslitte fasaden skjuler det seg noe som ville fått halve Gryllefjord til å måpe.

Ronny Jensen elsker litteratur.

Ikke sånn «jeg leste Jo Nesbø på hurtigruta»-elsker.

Nei.

Ronny elsker litteratur med hele sitt salte hjerte.

Under køya på sjarken ligger en plastkasse merket «Tauverk», men som egentlig inneholder dikt av Olav H. Hauge, noveller av Tarjei Vesaas og en godt brukt samling med essays av Georg Johannesen. Han leser mellom settingene. Mellom agnskiftene. Mellom brekningene.

Mens andre fiskere hører på værmeldinga, sitter Ronny og mumler strofer om eksistensiell ensomhet mens han spytter sjøsprøyt og magesyre over ripa.

Det store uoppfylte ønsket hans har i alle år vært å få sin egen spalte i lokalavisa.

Ikke for å bli berømt.

Ikke for penger.

Men for å få skrive.

Ronny Jensen - en rosenes og prosaens mann

Han drømmer om en liten fast spalte nederst på forsida. Kanskje med tittelen:

«Ronny ved ripa»

Der vil han drøfte poesi, kommentere samfunnsutviklingen og skrive smakfulle kåseri om ting som opptar ham. Som hvorfor ungdom ikke kan knyte lenger. Hvorfor folk oversteker pommes friten sin og har på noe annet enn rent salt. Eller hvorfor folk sier «issues» når ordet «problem» allerede fungerer helt utmerket.

Han har allerede flere utkast liggende.

Et av dem handler om ensomheten i egnebua.

Et annet sammenligner dagens datingkultur med dårlig linebruk:

«Folk e for rask å trekke opp før bruket har sokna ordentlig!»

Det mest ambisiøse prosjektet hans er et lengre kåseri med tittelen:

«Mellom molo og menneske – betraktninga fra en mann med konstant sjøsyke» Ingen har lest det. Men ryktene sier at postbudet gråt litt etter å ha funnet noen sider blåst ut av naustet hans en høstdag i 2021.

Selv nekter Ronny å snakke høyt om skriveambisjonene sine. Han er redd folk skal begynne å behandle ham annerledes.

Så hver kveld sitter han alene ved kjøkkenbordet, med cola zeroen i den ene neven og en sløv blyant i den andre, mens nordavinden rusker i veggene. Og et sted mellom lukta av tørrfisk, diesel og gammel sjø, skriver Gryllefjords mest mandige mann setninger så vare at måsen på taket blir stille.