Sveiping og småsei: Om kunsten å kaste bort tida på grunt vann

Her i Gryllefjord, der fjellan står som stumme vitna til alt som har vært og alt som skal komme, der veit vi at havet ikkje lar seg stresse. Det ligg der, djupsvart og uendelig, og kreve respekt. Men eg ser på de unge i dag, de som navigere i kjærlighetens farvann med de derre små skjerman sine, og eg tenke: De har alt før høgt turtall på virkeligheta! De trur de kan dundre gjennom livet og forvente at fesken hoppe ombord, uten at de har lært seg å lese sjøkartet eller kjenne dønningan.

Det e nåkka med det å kaste garn, veit du. Du må velge rett plass, til rett tid, og så må du la det stå. La det få jobbe. Men i dagens datingkultur e det som om folk har bytta ut garn og line med en slags digital pilkestang, der de rykke og nappe i hytt og vær, og forventer umiddelbar fangst. De sveipe til høyre og venstre, som om hjertan te folk va berre småfesk du kan kaste ut igjen hvis de ikkje e akkurat det du skulle ha. Ka e det for slags respekt for livet, spør eg?

Poesien i det å la ting modnes, den e borte. Den derre spenninga i å se på havet, å kjenne vinden i ansiktet og vette at nåkka stort kan være på vei, sjøl om du ikkje ser det enda. Som han dikteren sa, han som forsto sjømannens sjel: «Det e ikkje i stormen du finn roen, men i stillheta før den.» Dagens samfunn, det e som ei evig jakt etter den største fangsten, den som ser best ut på bildet. Men ekte kjærlighet, det e ikkje en troféfesk du kan vise fram. Det e en delikatesse, som kreve at du senke deg ned i dypet, tør å møte mørket, og ikkje e redd for å få litt tang i håret.

Det e en ro i det å akseptere at du ikkje kan kontrollere alt. Å la en relasjon få utvikle seg, som en bløggebinge som sakte fylles, med historier, med sårhet og glede. Å tørre å være sårbar, å vise fram de sprekkan i skroget som ikkje kan fikses med en app. For det e i de sprekkan at sjøen kjem inn, og det e då du lære deg å lense sjarken, eller så søkk du. Men folk e redd for å gå på grunn, redd førr at dem ikkje skal klare med lekkasjan og sprekkan i båten. De lar sjarken ligge i kai, i frykt før at de går glipp av nåkka. Men ka om det e akkurat i det neste skyvéret, at du finn den rette kursen?

Eg sei: Senk farta. La bruket få tid tel å sette seg. La hjertan få tid til å finne hverandre, uten hastverk og uten forventninga om en umiddelbar gevinst. For kjærligheta, ho e ikkje en fesk du kan dra opp på bestilling. Ho e en gave fra havet, som du må behandle med respekt og tålmodighet. Og som det blir sagt her nord: «Det e no bedre å vente på den rette kveita, enn å fylle båten med småsei som ikkje e verdt å salte.»